Gråstein er vel noe vi skulle ha nok av på hver enklelt plass her i Finnmark, den kan jo også brukes til så mye. Men nettopp det å framskaffe denne stein, og å bruke denne til et eller annet kan by på problemer dersom man ikke har en plan. Storholmen i Båtsfjord skulle inn i en plan. Her skulle bergmassene sprenges vekk, den største steinen skulle danne fundament til to nye moloer som skulle gi en roligere ytre havn. Holmen ble sprengt i stumper og stykker, arbeidet med moloene er i skrivende stund i sluttfasen. Stumper og stykker av Storholmen har blitt til en og to tredels molo så litt mangler før den siste er ferdigstillet, men ikke all massen som ble tilbake etter fullendt sprengning er brukbar til moloene, man mangler endel større steiner, og man har svært mange tusen kubikk til overs. Området der Storholmen stod skulle bli et flott nytt industriareal, her er jo mer enn 300 meter dypvannskai, og plass til å anlegge minst 300 meter til. Men så var det disse massene da. Hva skal de brukes til, hvem skal flytte dem? Javel, sier du kanskje, har man bare startet et arbeide der man kjente til sluttresultatet, og ikke inngått avtaler for anvendelser eller deponering av massene? Nettopp! Dette er sakens kjerne. Man inngikk ingen avtaler med Kystverket som påtok seg jobben med å fjerne fjellpartiet. Mange fikk vite at dette var avtalen, massene skulle bort og området skulle planeres til dets opprinnelige bruk, nemlig industritomter.

I avisa Finnmarken ble Orføreren i Båtsfjord, tidligere i år, spurt om dette, og hun var ikke kjent med hvilke planer som forelå, ei heller hva som skulle skje med overskuddsmassene, og Ordføreren konluderte med at dette var et problem som ville kunne koste kommunen ca 10 – 15 millioner kroner, bare for å få flyttet dette berget av sprengt stein. Kystverket hadde utført jobben i henhold til kontrakt, de hadde fjernet fjellknausen og laget moloer av deler av denne massen. Slik var det.